Har jorden hatt besøk av skapninger fra andre planeter?
Flere enn du tror vil svare ja på det spørsmålet i dag. Men det har ikke alltid vært slik.
Jeg har selv lenge hatt lyst å skrive om dette temaet, da jeg selv har opplevd flere ganger å ha kontakt med andre skapninger fra andre planeter opp gjennom livet. Senest i høst hadde jeg tenkt å skrive en blogg om dette. Kjøpte bilder, men fikk aldri tid til å skrive det.
Jeg vet ikke hvorfor noen opplever det, mens andre ikke gjør det. Men at det eksisterer andre skapninger fra andre planeter rundt oss med en annen teknologi og kunnskap, det vet jeg at det gjør.
Da jeg var ei lita jente var jeg alltid redd når vi måtte ut å gå i mørket om kveldene. Jeg pekte mot himmelen og gråt. Hver eneste gang vi måtte ut. Jeg viste at der var mer enn bare stjerner på himmelen. Både i barn- ungdom og voksenlivet har jeg hatt nærkontakt med utenomjordiske skapninger – noen ganger på nært hold, andre ganger på avstand.
Jeg ble så inspirert til å skrive om dette i dag etter at min datter sendte meg artikkelen om at CIA som har offentliggjort flere millioner hemmelige ufo-dokumenter. For en glede at dette kommer frem! Du kan lese artikkelen ved å klikke her. Forsning.no har også skrevet om dette temaet og arbeidet i Norge. Du kan lese mer om dette her.
Ufo på nært hold
Historien jeg skal fortelle om i dag, skjedde da jeg var 18 år. Det var onsdag og høstferie. Jeg skulle overnatte hos min venninne, siden hennes foreldre skulle bort. Siden det var «lille lørdag» dro vi ned til sentrum om kvelden for å treffe flere venner. Det var ganske sent, langt over midnatt da vi dro hjem til henne igjen. VI gikk og småpratet da hele «pelsen» på meg plutselig reiste seg. Vi var da ca 30-50 meter fra der hvor hun bodde. Jeg snudde meg og sekundene det tok å fortelle min venninne hva jeg så, virket som en evighet. Tiden stod stille, mens hjertet hamret med en million slag i minuttet. 20-30 meter bak oss og ca 10-15 meter opp i luften var det et uidentifisert flyvende objekt med lysene lysende rett ned i bakken som en sirkel. Jeg rakk å registrere at fargene på lysene var annerledes enn fargene i vårt fargespekter og i tillegg glitret før jeg ropte at hun måtte løpe og la på sprang selv. Jeg var ikke like modig den gang som jeg er i dag. I dag hadde jeg nok blitt stående å se på fenomenet lenger.
Seks år senere må jeg på legevakten med mitt barn. Jeg må kjøre en mil og på vei dit må jeg over en liten forhøyning hvor det ikke er gatelys eller bebyggelse. Det er sent på kvelden og nesten midnatt da jeg er ferdig hos legen. I det jeg setter barnet i bilen, får jeg en fornemmelse på at jeg skal se opp mot fjellsiden. Det går kaldt nedover ryggen. Jeg ser et lys i luften, ikke så langt fra ryggen på fjellsiden. Jeg setter meg i bilen, hjertet begynner å banke hardere og hardere mens jeg begynner å kjøre hjem. Jeg følger med på lyset og legger merke til at det følger tempoet til bilen. Jeg stopper bilen på flere busslommer for å se om lyset forsvinner. Men nei, når bilen stopper, står lyset stille over fjellryggen. På siste busslommen før partiet uten bebyggelse og gatelys, stopper jeg igjen. Skal jeg snu og kjøre tilbake, og vekke svigermor og svigerfar å si at en ufo følger etter meg?! Hadde de ikke trodd jeg var smårar fra før, så hadde de nok garantert gjort det da. Så det var ikke et alternativ. Så da var det bare ett alternativ igjen. Det var å gi bånn gass og kjøre som et helvete over den forhøyningen og komme seg hjem. Like før jeg når toppen på forhøyningen kommer ufoen susende fra fjellryggen på høyre side og passerer like over taket på bilen (maks to – tre meter vil jeg tro) suser seg opp langs fjellsiden på venstre side, følger fjellryggen der og suser seg videre ut mot havet. Jeg har flere historier å fortelle, men de får komme en gang senere.
En morsom historie
Men jeg har lyst å dele en veldig morsom historie helt på slutten med deg her. Før jeg flyttet til Oslo i 2007 brukte jeg og en venninne å møtes hver onsdag for å gå tur. Vi gikk ca en mil hver gang. En dag vi var ute og gikk, så fortalte jeg henne om mine ufo-opplevelser. Etter å ha fortalt noen av historiene jeg har opplevd, så sier jeg plutselig ut i luften: – jeg skulle ønske vi hadde møtt en ufo nå når vi er ute og går tur. Det hadde vært kult å bli hentet opp, hadde det ikke? spurte jeg. Hun vrir hodet sitt så fort mot meg, at jeg begynner å tullflire. Jeg skjønner at hun har problem med å tro på det finnes aliens og at de er her rundt oss. – Ja, ja, de kan hente meg da og la deg stå igjen, sa jeg. Så visst jeg ikke kommer tilbake, så kan du etterlyse meg, sa jeg. Etter en liten tenkepause, kommer det fra henne. – Nei, det kan du bare glemme. Det kommer jeg ikke til å gjøre, sier hun. Hvorfor ikke, ville jeg vite. Herregud da menneske, det er da ikke en kjeft som ville ha trodd på meg. Vet ikke om jeg hadde trodd på det selv, hvis det skulle skje. Det er vel ikke nødvendig å si at vi lo mye på den turen.
Jeg kan fortsatt den dag i dag le av hennes reaksjoner og kommentarer på denne turen.
Men hun har et poeng. Selv om det er blitt forsket på lenge, så har det ikke alltid vært like akseptert å tro på dette i samfunnet vårt. Selv møtte jeg taushet, rare blikk og latterliggjøring hos flere da jeg åpnet meg om hva jeg hadde opplevd. Men det er helt unike opplevelser som jeg unner alle å få oppleve. For du får utvidet ditt perspektiv og din bevissthet om din eksistens og livet. Du vil aldri være i tvil når du opplever dette. Og selv om det kan virke skremmende til å begynne med fordi det er ukjent, er jeg ganske sikker på at du vil føle en stor takknemlighet over å oppleve et slikt nærvær eller møte.
Har du hatt kontakt med utenomjordiske skapninger eller ufoer? Føl deg fri til å skrive tilbake eller legg igjen en kommentar i kommentarfeltet.
