Å ha kontakt med åndeverden har for meg bare vært en velsignelse.

Jeg har lært utrolig mye om meg selv, livet etter døden, vår eksistens og om hvordan kjære familiemedlemmer og bekjente ønsker å hjelpe oss på det fysiske plan med større eller mindre oppgaver som vi treng hjelp til i hverdagen. Jeg tror at alle som har opplevd kontakt med åndeverden har endret sitt syn på vår eksistens etter første møte.

Hvordan åndeverden kan hjelpe oss på det fysiske plan.

Alle har hjelpere med seg fra åndeverden, selv de som ikke sanser dem eller ikke tror på dette.

Hjelperne er her for bl.a å gi oss støtte, oppmuntring, veiledning og råd i hverdagen. Hjelperne kan kontakte oss på mange forskjellige måter. Den vanligste formen for kommunikasjonen skjer via våre sanser ved at vi hører, ser, fornemmer, lukter eller føler dem.  Jeg har også opplevd ved flere anledninger at de har sendt meg ord eller setninger i form av tanker.  Tanker jeg vet ikke er mine fordi jeg har vært opptatt med andre ting akkurat når disse har kommet.

Sykkelen som forsvant.

For noen år tilbake flyttet jeg til Oslo. Det nærmet seg julehøytiden og mye skulle gjøres klart før vi reiste til Sunnmøre for å feire jul. Blant annet stod syklene våre ute og jeg hadde mast flere dager på sønnen min om at han måtte sette dem inn i boden. Dagene gikk uten at han gjorde dette. Han var så opptatt med kompiser, fotball og skole. En av de siste dagene før avreise, dro jeg til byen for å gjøre siste innkjøp av julegaver, samtidig som jeg igjen maste om at nå måtte han ta syklene inn. Han lovte å gjøre det. Syklene stod parkert og låst fast til et gjerde utenfor inngangen til boligblokken, ved siden av en stor tuja. Da jeg kom tilbake fra byen og skulle til å låse meg inn i boligblokken fikk jeg en følelse på at noe ikke stemte. Jeg stoppet opp, kjente etter og kikket rundt tujaen for å se om han hadde tatt inn syklene våre. “Hmm, det var da merkelig”, tenkte jeg. Har han tatt inn bare sin sykkel (som var ny) og latt min og søsteren sin stå igjen ute. Har han misforstått meg? Jeg låste meg inn og spurte datteren min som var hjemme om hun viste om broren hadde tatt inn sykkelen sin. Det trodde hun ikke. Jeg ringte han og spurte om han tatt inn sykkelen. Det hadde han ikke og jeg skjønte at den var blitt stjålen. Til å begynne med ble jeg litt irritert over at han ikke tok mer ansvar, men fant fort ut at det hjalp ikke med å få sykkelen tilbake. Han ble selvsagt veldig lei seg og kom raskt hjem. Siden det var mørkt ute, sa jeg at vi kunne se etter sykkelen dagen etter når det var lyst ute. Jeg sa også til barna at det ikke ville hjelpe å bli redd eller få panikk fordi om den var blitt borte. “Se heller for dere at den kommer tilbake, enten at vi eller noen andre finner den”, sa jeg.  Jeg pakket, laget mat og omsider satte meg ned for å se på tv. Det var en serie som gikk som jeg fulgte med på da den første tankerekken kom: “sykkelen står på nedsiden av blokken ned om dere”. Først trodde jeg det var ønsketenkning, men synes det var rart at de tankene kom akkurat nå jeg var så inne i det som skjedde i tv-serien, så jeg fortsatte å se på tv-serien. Viftet det vekk da den samme tanken kom en gang til etter ca. ti minutter. Hmm, merkelig tenkte jeg, samtidig som jeg fortsatte å se på tv-serien. Da gikk det ikke lenge før jeg hørte en sint stemme si til meg: “Sykkelen står på nedsiden av blokken ned om dere, og hvis dere ikke henter den i kveld er den borte for alltid”. Skal si jeg fikk fart på bena, opp av sofaen og på med jakken. Men sa ikke hva jeg hadde opplevd til sønnen. Sa bare han skulle kle på seg og bli med meg å se etter sykkelen. Han ble litt forvirret siden jeg hadde sagt at vi skulle se etter den neste dag, men kledde på seg for han skjønte at det var noe. Siden han var veldig lei seg for at sykkelen var blitt stjålet og følte det var hans skyld, lot jeg han få gleden av å “finne” sykkelen sin. Så vi gikk til boligblokken ned om oss. Så bad jeg han se godt etter der, mens jeg gikk ned om blokken nedfor den igjen. Da jeg hadde gått rundt boligblokken så jeg en skikkelse litt lenger fremme på størrelse med sønnen min. Så jeg ropte på han. “Hysj”, hørte jeg. Jeg ropte igjen og spurte om han hadde funnet sykkelen. “Hysj, det står en mann på verandaen der”, sa han da jeg nærmet meg han. “Ja, hva så”, sa jeg litt høyt. Det er jo sykkelen din!  Det er vel unødvendig å si at han ble lettet og glad over å ha funnet igjen sykkelen sin. Jeg sendte mine hjelpere en takk den kvelden for at de passer på oss.

Du får noen ganger informasjon om begivenheter før alle andre.

En annen gang holdt jeg på å rydde kjøkkenet kom følgende tanker kom ut av intet: “ Graviditet, barn på vei, familie”.  “What”, sa jeg høyt! Hvem er gravid? Jeg fikk ikke noe svar på det. Så jeg stile spørsmålet om det var mine barn. Fikk ikke dette til å stemme. Fikk en følelse på en bestemt person i familien. Ringte min mor for å høre om dette familiemedlemmet var gravid. Nei, det kunne hun ikke tro, da hadde hun vist det, sa hun. Hmm, tenkte jeg. Sikkert en feilmelding da.  Tre måneder etterpå ringte min mor og fortalte meg at det familiemedlemmet jeg hadde følt var gravid, var tre måneder på vei og ventet barn.

De elsker å hjelpe oss.

Jeg får også ofte hjelp til å finne nøkler, parkeringsplass m.m. av mine hjelpere. Hvis jeg ikke finner for eksempel nøklene, kan jeg sende et spørsmål til mine hjelpere om de kan hjelpe meg å finne dem. Da går det som regel ikke lang tid før jeg finner dem, ofte innen noen få minutter.

Hjelp til å finne ny leilighet.

I januar 2012 valgte jeg å si opp leiligheten min uten å ha funnet noen ny leilighet. Vi hadde en ildpåsetter i boligblokken og jeg følte meg utrygg. Jeg skrev et brev til utleier og sa opp leiligheten min fra 1. juli. Tenkte at da hadde jeg tross alt noen måneder på å pakke og vaske ned, samtidig som jeg hadde tid til å finne ny leilighet. Samtidig så bad jeg åndeverden og englene passe på oss og varsle oss i god tid om noe skulle skje der vi bodde. Vi bodde i en leilighet som vi ikke trivdes noe særlig i og tiden var inne til å finne noe annet. Siden det ikke lå ute noen ledig leilighet fra juli på nettet i januar/februar og mars, begynte jeg bare å pakke og vaske det jeg kunne gjøre klart. Jeg hadde en indre ro på at alt kom til å ordne seg.  Månedene gikk og vi nærmet oss juni og jeg hadde enda ikke funnet noen leilighet, selv om vi hadde vært på mange visninger. På hver visning var det mange mennesker og det var vanskelig å få tak i leilighet. I tillegg så ønsket sønnen min at leiligheten skulle ligge på Ullevål, Bislett eller Majorstuen siden han hadde kompisene sine her. Selv ønsket jeg meg terrasse. Så jeg bad hjelperne mine være på vakt etter en leilighet som kunne fylle disse kriteriene. Det var bare to uker igjen til vi skulle være ute av leiligheten og vi hadde enda ikke funnet noe. Selv var jeg rolig på at det kom til å ordne seg, mens mange rundt meg var veldig bekymret. Noen hadde mindre panikk på mine vegne. I tillegg ble min mor alvorlig syk de siste 14 dagene, så det var ingen lett tid. Datteren min kom nedover fra Trondheim for å hjelpe meg å pakke og vaske siste rest. Så kom vi til siste uken vi kunne bo i leiligheten og hadde enda ikke funnet eller fått noen leilighet. Vi måtte være ute på lørdag. Tirsdag samme uken hadde jeg enda ikke funnet noe. DA først kjente jeg at jeg ble lettere stresset og sa til hjelperne mine at nå er det “dead time” og finner jeg ikke noe i dag, så må jeg bestille konteiner til møblene m.m. mens jeg leter videre. To timer etter at jeg hadde sendt denne tanken til mine hjelpere, begynte ting å skje. Jeg ble dratt mot pc’en og finn.no og hjulpet rett inn på en ledig leilighet som skulle ha visning samme dag klokken 18.30. Jeg tenkte at det sikkert kom 40 stykker på den visningen også og bildene var ikke så veldig tiltrekkende. Men leiligheten lå på Bislett så vi vasket frem til 17.30, stelte oss og dro på visning. Herregud, sier jeg bare!! For en leilighet!! Ikke bare en terrasse, men to! Både morgensol og kveldsol!! I tillegg lå den på Bislett! Kunne vi være mer heldig?! OG for en utsikt!! Jeg elsket leiligheten fra første sekund. Denne var vår!! Her var den, tenkte jeg. Det er denne vi skal ha.  Jeg snakket med utleier som var utrolig hyggelig og vi fikk en god kontakt med en gang. I tillegg så var det bare to andre som var å så på leiligheten, to kompiser i 20- årene. Men utleier skulle også ha visning dagen etter, så han kunne ikke love meg noe da vi var der. Men jeg følte det som jeg hadde vunnet i lotto og var 100% sikker på at jeg kom til å få den. Så jeg og datteren gikk ut for å feire det med god middag! Da jeg ringte neste dag, onsdag, sa han at han ikke hadde hatt visning enda, men at de hadde bestemt seg for at jeg skulle få leie leiligheten. Hvis jeg kom neste dag, torsdag klokken 10.00 kunne vi skrive kontrakt, få nøkler og begynne å flytte inn. Alt la seg sånn som vi ønsket! Fordi vi hadde tillit til at vi fikk hjelp. Lørdag klokken 18.00 var vi inne i ny leilighet

Jeg kunne ha skrevet side opp og side ned med historier hvor jeg har fått hjelp, støtte, veiledning og råd fra åndeverden. Og jeg elsker dette støtteapparatet jeg har rundt meg. De har en mye større oversikt over det som skjer enn det jeg har mange ganger. Og jeg er ikke redd for å be dem om hjelp når jeg står fast eller er i vanskelige livssituasjoner. De hjelper meg ofte når jeg ber dem om det. Men jeg må også få med at de ikke kan løse alle problemene for oss. Det er ikke sånn det fungerer. Vi er her på jorden for å lære å leve vårt liv. Så selv om vi er her for å erfare og har med oss et godt støtteapparat, så er det opp til oss selv å ta de valgene vi står overfor

Men de gangene de griper inn og hjelper oss, kan det være smart å lytte og følge de rådene de gir. Det er i alle fall min erfaring.

Så hvordan får jeg kontakt med åndeverden?

Det finnes mange øvelser hvor du kan trene på å få kontakt. Men noe av det viktigste er å være oppmerksom på det som skjer rundt deg.

Kjenner du en bestemt lukt og det første du tenker på når du kjenner denne lukten er en bestemt avdød, er det meget sannsynlig at han/hun er innom deg for å hilse på deg. Still gjerne et spørsmål til han/henne og se om det dukker opp tegn tre eller flere ganger i form av tanker, bilder, ord eller noen sier noe som kan relateres til spørsmålet de kommende dagene.

Hvis du kjenner noen som har et bilde av en avdød som du ikke kjenner, men som de kjenner godt, kan du spørre om å få prøve å få opp egenskaper, hva han/hun jobbet med, hvilken interesser etc vedkommende hadde. Jeg er helt sikker på at du får opp mye riktig. Det er bare å sette i gang og prøve.

Stol på det som kommer til deg. Og forvent å bomme noen ganger. For når du skal trene opp sensitiviteten din er det viktig å kunne fin innstille seg på de energiene som er rundt deg. I en periode fulgte jeg alle “tegn” som kom til meg. Men det var ikke alt som var tegn. Og jeg måtte trene på å fininnstille meg på forskjellen. På hva som var mine egne tanker og hva som faktisk kom utenfra.