Vi blir guddommelig veiledet hver dag.

Vi vet bare ikke hvordan vi skal lytte alltid.

Det er så lett å overhøre eller ikke alltid legge merke til veiledningen vi får fra vårt indre og fra universet. Og selv om vi får veiledning, så er det ikke alltid vi vet hva den betyr og derfor ikke handler på den. Eller enda verre, vi ser den, men handler ikke på den. Og det er denne siste jeg skal skrive om i dag.

Det kreves mye arbeid for å skjønne universets språk godt. Det krever at du jobber med deg selv og blir bevisst både på den indre og ytre veiledning. Symbolene (både de indre og ytre symbolene) som blir gitt kan bety en ting for deg og noe helt annet for en annen. Derfor er det så viktig å legge merke til hvilke symboler du mottar og hva som skjer i livet når du får disse symbolene. På denne måten kan du lettere navigere deg fremover i eget liv og også hjelpe andre.

I tillegg kan din indre veileder, dine guider og hjelpere kommunisere med deg på en måte og en helt annen måte til en annen. Det vil si, du kan motta indre symboler som drømmer, tanker, fornemmelser og følelser, mens andre kan motta ytre symboler i form av fjær, tall som gjentar seg (eks bilnummer, priser, telefonnummer m.m.), ord/setninger du hører fysisk eller bilder du ser (reklame, tv, aviser, plakater). Men oftest veileder universet oss både på det indre og ytre plan – de står virkelig på for å nå frem til oss. Når vi ikke lytter til den indre veiledningen, kan de begynne å vise deg klare tegn på ytre veiledning.

Veiledningen vil alltid være til det beste for oss, den enkleste vei. Den vil alltid gi oss det vi trenger, men ikke alltid det vi ønsker oss. Vi kan ha en helt annen tanke og mening om hva som skal skje og hvordan, enn universet. Og det er dette jeg skal skrive noe om i dag. Det jeg skriver om i dag, skjedde for åtte år tilbake. Men det viser hvordan universet virkelig prøver å få oss til å snu fordi det er noe annet vi skal. Men på grunn av den frie vilje, kan vi bestemme om vi vil lytte til veiledningen eller kjøre vårt eget løp.

Hinder på hinder.

Hvordan vi skaper vanskeligheter for oss selv.

Det var høstferie. Barna hadde tatt flyet til Sunnmøre for å besøke familien sin der. Jeg koset meg i Oslo og nøt fridagene. Jeg hadde en venninne i Tønsberg som skulle inn til en kontroll på sykehuset i disse tider, og jeg hadde tenkt å bli med henne for å støtte henne i denne prosessen. Men hadde helt glemt av at det var denne uken hun skulle på kontroll. Jeg var helt sikker på at det var uken etter. Jeg hadde ikke sagt noe om at jeg hadde tenkt å bli med henne enda, men viste visste at hun skulle inn på denne kontrollen alene og var redd for undersøkelsen. Jeg hadde derfor planer om å reise ut til henne dagen før og bli med henne på denne kontrollen.

Så ringer en venninne fra Sunnmøre meg og vi skravler i vei på telefon i flere timer. Plutselig så sier hun; «-kan du ikke ta deg en tur til Sunnmøre nå når du har fri»? – Nei, det tror jeg ikke, sa jeg. Jeg fortalte at jeg hadde planer om å bare slappe av når jeg hadde barnefri. Ikke noe stress, bare være.

Etter telefonsamtalen ble jeg gående å tenke på hvor hyggelig det hadde vært å treffe henne og andre igjen på Sunnmøre. Det var tross alt en stund siden jeg hadde vært der sist. Så jeg begynner å pakke kofferten og før jeg vet ordet av det sitter jeg i bilen på vei til Sunnmøre. Jeg elsker å kjøre bil, så jeg gledet meg til turen og ingen visste at jeg var på vei til Sunnmøre. Bare det gjorde turen ekstra spennende, for jeg elsker å overraske og glede andre.

Jeg stoppet på Lillehammer for å ta en kort pause og bestemte meg samtidig for å fylle på drivstoff selv om tanken var ¾ full. Jeg kjørte glad og spent videre og tankene vandret fra den ene til den andre av familie og venner som jeg gledet meg til å treffe. Så skjedde det som ikke skulle skje. Et stykke opp i Gudbrandsdalen, begynte bilen å hoste, harke og hoppe på veien. Hva skjer tenkte jeg? Bilen var bare ett år gammel og jeg hadde aldri hatt problem med den. Det var da det slo meg at den kanskje hadde fått bensin i stedet for diesel på Lillehammer! Det går visstnok helt fint å fylle diesel på bensinbil, men ikke omvendt og det skulle jeg virkelig få erfare.

Jeg klarte å få den inn på en ny bensinstasjon langs veien før den stoppet helt av seg selv og ikke ville mer. Det var fredag og klokken var blitt 16.00. Hjelpe meg, hva skal jeg gjøre nå? Etter mye om og men, ringte jeg etter hvert NAF veihjelp, forklarte situasjonen og en kranbil kom og hentet bilen, og satte den på et verksted på Vinstra!!! Første tegn på at jeg burde snu tilbake til Oslo. Men lyttet jeg?

Folkene på verkstedet hadde tatt helg, men de skjønte sitasjonen min og gjorde alt de kunne for at jeg skulle få bilen min neste dag. Besøket på Vinstra ble ikke billig. Reparasjon, hotell overnatting og ny full dieseltank. Skrekk og gru, men til Sunnmøre skulle jeg.

Jeg overser veiledningen fra universet og med friskt mot kjører jeg videre mot Sunnmøre lørdags morgen. Jeg har kjørt ca en time, da jeg får en steinsprut på frontruten. Er det mulig?! Jeg roper ut til Universet i tilfelle de enda ikke hadde skjønt at jeg skulle til Sunnmøre. Jeg ramser opp noen gloser på et ukjent språk og kjører videre. Klare tydelige tegn, men jeg stoppet ikke for å lytte.

Etter flere hindringer kom jeg endelig frem til Sunnmøre. Ikke alle de jeg ønsket å møte av familie og venner var hjemme. Typisk min flaks! Etter noen dager vender jeg snuten tilbake til Oslo. Jeg har ikke kommet meg av øya før en trailer kjører forbi meg og nok en steinsprut. Denne gangen bristet hele frontruten i flere deler. OK, sa jeg. Nå har jeg vel fått NOK? Eller har dere mer dere vil fortelle meg?!?!

Da jeg kommer til Hamarområdet ringer et familiemedlem og lurer på hvor langt jeg har kommet meg på veien til Oslo. Jeg snakker med han på telefon og glemmer å følge med på skiltingen. På grunn av veiarbeid, var der ikke gatelykter. Så da hele Hamarområdet lyste opp, skjønte jeg at jeg akkurat passerte en fotoboks. Og det var slett ikke noen liten bot akkurat.

Trøtt og sliten etter alt som skjedde synker jeg sammen i sofaen på kvelden. Da ringer min venninne fra Tønsberg og forteller om undersøkelsen hun har vært PÅ!!!! Å gode gud, sa jeg og begynte å gråte. -Gråter du? sa hun. -Ja, jeg hadde tenkt å bli med deg på denne undersøkelsen, men trodde den var først neste uke. Hun ble helt rørt over tanken og sjokkert over alt jeg hadde vært gjennom de siste dagene. Men det endte med at vi lo godt til slutt, begge to. For vi hadde tross alt overlevd, begge to!!

Vi vil ofte møte hindringer og tilbakeslag på vår vei for at ny lærdom skal få åpenbare seg. I slike situasjoner er vi ikke et offer, selv om det kan føles slik. Det som skjedde her, var at jeg var i en overgangsfase mellom det livet jeg hadde levd tidligere og det nye jeg var i ferd med å skape. I sånne transformasjoner, kan det være lett å handle som tidligere, i stedet for å stoppe opp og lytte, for så å handle ut fra en ny tankegang.

Sånne leksjoner dukker opp for at du skal kunne utvikle nye egenskaper og innstillinger til tilværelsen før du tar neste skritt. Og noe jeg lærte her, var at selv om jeg ikke lyttet og feilet, så var det viktig å være tålmodig med meg selv i denne prosessen. Jeg lærte hvor viktig det er å slappe av og ikke stresse for å skape et liv med mer positiv flyt.

Jeg lærte å bruke hindringene som steiner til å bygge opp det livet jeg ønsket meg.