Avslutningen på det ene livet, er begynnelsen på det andre.
Det finnes ingen slutt når du ser deg selv som et åndelig vesen. Døden er bare en overgang, en ny dør til en ny virkelighet. En virkelighet fylt med kjærlighet, fred og glede. Smerte, frykt og ego slipper taket. Og hvor deilig må ikke dette være for de som går over. Jeg synes døden er vakker. Sjelen har lært alt det den skal lære dette livet og går over for å utvikle seg videre.
Å miste noen du har kjær er vondt.
Å miste noen du er glad i påvirker hele kroppen og systemet ditt i større eller mindre grad, alt etter hvor nært knyttet du var til personen som valgte å gå over. På denne måten kan døden være krevende, for de som står igjen. For noen føles det så endelig og ikke minst sårt å ikke kunne kommunisere som tidligere på det fysiske plan med vedkommende lenger.
Jeg vil tro at det å miste et barn, en ektefelle eller nær venn i ung alder er vanskeligere og tyngre, enn å miste noen som kanskje har levd til de er godt gamle og helsen kanskje har begynt å skrante. Eller kanskje forbindelsen og hvor sterkt båndet til sjelen som går over er, har mest å si? Jeg vet ikke. Vi mennesker er så komplekse og reagerer/håndterer ulike prosesser så forskjellig.
Uansett, så er sorg en prosess de fleste, om ikke alle må gjennom. Jeg kjenner mennesker som har mistet sitt barn og/eller sin ektefelle i tidlig voksenalder, og hvor det har gått mange år, for noen flere tiår å komme seg på beina igjen. Det er veldig vondt å se. Jeg fikk se at det kunne gå flere måneder før de klarte å sette på en oppvaskmaskin, vaske klær og handle inn mat. Livet ble satt på vent. Kroppen sluttet å fungere.. Det var så mye smerte på innsiden av kroppen at alt stoppet opp. Men på ett eller annet tidspunkt, så klarer vi mennesker å reise oss igjen. Det er også ønsket til de som går over, enten det er barn, ungdommer, voksne eller gamle som går over. De vil at vi skal leve livet vårt og være glade.
Selv om det kan føles så endelig å miste noen, så betyr det ikke at vi har mistet dem for alltid. Ofte kan vi føle nærværet til dem rundt oss, enten i form av en følelse, en duft, et bilde/syn, kald eller varm energi rundt oss, tegn m.m. Og de er her fortsatt både for og med oss. De vil gjerne hjelpe oss både gjennom sorgen men også i hverdagen fremover.
Jeg husker for noen år tilbake, da livet var vanskelig. Jeg strevde som bare det og uansett hvor mye jeg prøvde så gikk det galt. Jeg var skikkelig lei meg, og skjønte ikke hvordan jeg skulle løse situasjonen. Ingenting nyttet. En dag hvor alt bare gikk på tverke, la jeg meg på sofaen og lot tårene bare trille. Plutselig kjente jeg en stram smurningslukt og så deretter min far stå ved siden av meg i sin oransje arbeidsdress tilsølt av smurning. Jeg hadde helt glemt den arbeidsdressen hans, og ble så glad av å se han igjen akkuat da. Han forsikret meg om at det kom til å gå bra, og at jeg ville lære mye om egen kraft og at livet ville bli bedre enn noen gang om ikke så alt for lenge. Jeg fikk en indre ro, følte meg oppløftet og glad etter møtet med han. Det tok heller ikke lang tid før jeg opplevde en synkronitet og ting løste seg for meg på den mest merkelige måten. Så selv om de har gått over, er de fortsatt nær og med oss, og hjelper oss i hverdagen om vi tillater det. Kanskje er dette en trøst å vite for noen.
