Å gå fra å fylle livet med dager, til å fylle dagene med liv.
Jeg sitter å titter ut av kjøkkenvinduet og ser utover byen. Tankene går tilbake i tid. Det er egentlig litt rart hvordan livet plutselig kan forandre seg. På godt og vondt. Jeg tok et oppgjør med meg og mitt liv for ti år siden. Jeg mistrivdes med nesten alt i livet mitt. I ekteskapet, med jobben og med livet generelt. Et sted på veien hadde jeg mistet meg selv. Den jeg egentlig er. Jeg stod på hodet døgnet rundt for å tilfredsstille alle andre enn meg selv. Muligens for å bli sett og hørt, men skjønte etter hvert at andre satte pris på meg bare fordi jeg gjorde noe som dekket deres behov. Ikke fordi jeg var den jeg var. Det føltes ikke riktig lenger. Jeg følte meg sviktet. Men verst var det å innse at jeg sviktet meg selv og begynte å stille spørsmål omkring livet.
Jeg fikk hjelp av min avdøde far til å gå ut av ekteskapet. Den støtten og kjærligheten jeg fikk av han i tiden etter bruddet var uvurderlig. Det høres kanskje merkelig ut for de som ikke se eller kommunisere med åndeverden, men denne verden er like levende for meg som den fysiske. I tiden etter bruddet dukket det opp en lengsel i meg. En lengsel som hadde båret på i over 17 år. Jeg hadde alltid hatt lyst til å flytte fra Sunnmøre, men det la seg aldri sånn. Nå begynte tanken om dette å spinne igjen. Skulle jeg våge å følge den drømmen? Og hva med barna opp i dette. Skulle jeg lytte til meg selv og mine lengsler, eller skulle jeg droppe drømmen til fordel for andre igjen. Jeg hadde noen runder med meg selv på det indre plan før jeg bestemte meg om å følge drømmen. Det var et vanskelig valg. Og det tok noen år før jeg våget å følge den.
Jeg viste ikke hvor jeg skulle flytte annet at jeg ønsket å flytte til en storby. Det ble Oslo. Å flytte fra et lite sted på 7000 innbyggere til en by med nesten 700 000 innbyggere ble en sånn passe utfordring. Jeg har ikke klart å bil kjent med alle som bor i byen enda, men er på god vei.
Jeg ønsket forandring i livet mitt, tok noen viktige nye livsvalg for å prøve å se om jeg kunne få det bedre. Jeg ønsket noe mer ut av livet. Jeg ønsket å være lykkelig, fremfor å mistrives og være ulykkelig. Jeg hadde ingen garantier for at de valgene jeg tok ville være valg som ville gjøre meg lykkeligere. Og det var en tung tid med mye sorg. Sorg over ikke å ha lykkes, sorg over å bryte opp barna fra sine omgivelser etc. Og det tok tid å finne lykken. Jeg brøt ikke bare opp, jeg børt også med mange av dem jeg hadde hatt rundt meg. Det var nødvendig for å skape forandring og for at jeg ikke skulle gå inn i samme mønsteret igjen.
Store veivalg er aldri enkle, men når en har gått prosessen og kommet seg gjennom den, har en lært mye om seg selv og andre. I sånne prosesser tror jeg at en blir tvunget til å granske seg selv og lytte til hva en egentlig ønsker. Jeg tok to store veivalg med fire års mellomrom og er glad for valgene jeg tok nå. Jeg er så utrolig takknemlig over å ha funnet tilbake til den jeg egentlig er. Jeg er og har alltid vært spirituell. Å få lov å leve ut den delen av meg som er så stor, er en velsignelse. Ikke bare for meg, men for mange andre også, ser jeg. Og jeg ser at til mer jeg våger å leve ut denne siden av meg, til mer flow får jeg på alle plan. Og det støtteapparatet jeg har hatt med meg fra åndeverden og andre eksistenser i denne perioden har ikke vært liten. Vi er aldri alene. Vi har mange med oss, selv om ikke alle kan sanse dem.
Lever du et liv som ikke gir deg noen mening eller noe glede lenger, så ta ansvar. Det er verdt det! En har ingen garanti for å lykkes, men da er det bare å ta nye valg til en finner det en søker. For du finner det til slutt! For den som leter han skal finne, står det i bibelen og det har i alle fall jeg erfart.
